I like birds
Det var aldri meningen at Sara Rehnlunds ” I like birds, and birds like me” skulle være en permanent skulptur på Youngstorget da den ble satt opp under By:larm 2009. Det var meningen at fugler skulle spise den opp. Det var en delfiafettskulptur.
-Det gikk ikke helt som jeg hadde tenkt da, siden det så ut som om fuglene egentlig var redde for skulpturen. Og dessuten var det ikke meningen at folk skulle plukke den fra hverandre, men jeg kan egentlig ikke si noe på det. Ponget var jo at den skulle forsvinne eller gå i stykker gradvis. Det viste seg at delfiafettet ikke klarte å holde oppe vekten av figuren særlig godt heller.
Til vanlig er Sara Rehnlund 3.års student på kunstakademiet i Trondheim, og for å bearbeide opplevelsen som Nisjelandskunstner i fjor, hvor altså kunstverket smuldret opp, lagde hun et semesterarbeid som var en slags oppfølger med materiale fra ”I like birds, and birds like me” Det resulterte i en installasjon som hun kalte for “Display Of Distortions” som bestod av et fotografier av figuren mens hun hold på å lage den og biter fra den etterhvert helt ødelagte skulpturen.
- Jeg syntes det var interessant med historien rundt skulpturen, den lange prosessen med å lage den, og at det endte opp med å bli ødelagt av mennesker istedenfor fugler.
Det er ikke mange kunstverk som er så tydelig forgjengelige, selv om forgjengeligheten har vært et setralt tema i kunsthistorien gjennom alle tider. Og i tillegg ble det, delvis ufrivillig, et interaktivt verk etterhvert som det ble brukt opp. Verket ble før Nisjelandet i fjor omtalt som ”…noe som kan minne om en langdryg torturscene i en ekkel skrekkfilm. Men egentlig illustrerer Saras verk bare naturens gang, og er en påminnelse om at vi, når alt kommer til alt, har begrenset makt over naturen.” Den traff egentlig bedre enn man visste på forhånd.
Sara har ikke delfiafettskulpturer som sitt eneste uttrykk, langt i fra.
- De siste månedene har jeg jobbet med tegning og video. I disse arbeidene undersøker jeg hvordan man, ved å gjøre forskyvninger i perspektiv og utsnitt, kan forvrenge opplevelsen av menneskekroppen. Jeg eksperimenterer også med å overføre tegningene mine til videoer ved å iscenesette meg selv som personer i tegningene mine. Ideen er å lage verk hvor jeg kombinerer video-projeksjon med tegninger.
Sara sine siste arbeider blir ikke å se på årets Nisjeland, men bare litt over ei uke seinere på utstillingen ”One Night Only” på kunstakademiet i Oslo 1. mars, der hun stiller ut arbeider hun har gjort sammen med medstudent Susanne Quist.